Et øyeblikks stillhet for din blyghet

Apr 23, 2021

Når noen gir deg gode ord, roser arbeidet ditt, er strålende fornøyd med jobben du har gjort og skryter deg opp i skyene… tar du det til deg?

Hvis svaret er ja så tror jeg faktisk du er en sjelden versjon av Homo sapiens 😉

Det er ikke så vanskelig å si takk når du får ros. Men kanskje tenker du i ditt stille sinn at den som roser deg må være stokk dum. Det var jo ikke bra, det du lagde, skrev, fremførte …? Og siden Krypet (den slimete stemmen i hodet som har null tro på ditt talent) gjør alt den kan for å forhindre at du gjør mer av noe du er god til, spesielt foran andre siden det er en trussel mot å overleve, dytter du fine ord ned i en skuff og glemmer at de noen gang ble sagt.

Det er rart med det, jeg kan huske «alle» slemme eller negative tingene som har blitt sagt til meg, men det positive må jeg lete etter. Som du skjønner så blander jeg inn meg selv i dette her, men jeg er jo ikke alene om dette, sant?

Jeg tror at vi, i tillegg til å deale med Krypet, har å gjøre med en blanding av imposter syndrome, at vi er redde for å bli avslørt som en bedrager når som helst, litt sjenerthet, men også kulturen vår.

Det er liksom ikke lov å være stolt av seg selv, og i alle fall ikke vise det til andre, så da tror jeg vi blir dårlige til å vise det for oss selv også.

Men vet du hvor rå du er? Hvor sterk, dyktig, dedikert og talentfull du må være for å få skryt av noen andre? Jeg opplever at mange er ganske dårlige på å gi ros også, så når det skjer: ta det til deg! På ordentlig. Føl det, ei det, du har fortjent det.

Synes du det er vanskelig, så minn deg selv på hvilke rosende ord du har fått tidligere. For å øve! Skriv det ned og heng det opp med glitrende bokstaver foran deg på skrivebordet (på hjemmekontoret er det spesielt lett) som en daglig påminnelse❤️
Avtale?

Få frilansinspirasjon rett til innboksen din

Opplysningene dine lagres trygt hos Guro Thobru. Det er uaktuelt å selge de videre til en tredjepart.